Medialaben

Foto: SCANPIX

I går publiserte jeg en kommentarartikkel om Apples iPad, der jeg blant annet skrev at det som tegner til å bli tidenes mest attraktive duppeidtt for nettbruk og mediekonsum også er en ganske lukket dings, der brukervennlighet og forbrukerfiendtlighet går hånd i hånd.

Artikkelen var spissformulert, og responsen deretter.  iPad og Apple engasjerer. Både i kommentarfeltret under artikkelen og på Twitter var meningene ganske polariserte.

I den ene leiren var man skjønt enige med meg i at Apples bruk av DRM, låsingene mellom iTunes og iPod/iPhone/iPad, begrensningene i det frie valget av programvare via App Store og mangelen på tilgang til store deler av medieinnholdet utenfor USA er problematisk.

I den andre mente man at jeg overdriver, og dels feilinformerer om, i hvilken grad iPad vil bli en lukket plattform, og at jeg generelt er for kritisk til iPad og Apple.

Å bli omtalt som i overkant Apple-kritisk, er unektelig forfriskende for en skribent som tidligere ved flere anledninger tidligere er blitt kalt «Mac fanboy».

Flere lesere viser blant annet, som riktig er, til at nesten alle leverandører av medieinnhold på nett bruker en form for DRM, og at musikken i iTunes er DRM-fri og har vært det en stund. Flere nevner også det faktum at Apple har sluppet en konkurrerende musikktjeneste som Spotify inn i App Store som et argument for at Apple har en mer åpen holdning. I dette blogginnlegget peker Dag Tore Antonsen på at Apple støtter den åpne standarden H.264 (MP4) og er en aktiv pådriver for den nye webstandarden HTML5. Han nevner også at det er mulig å konvertere video fra andre kilder slik at den blir kompatibel med iTunes-universet.

Alt dette er riktig. På noen viktige områder er Apple på vei i riktig retning – blant annet fordi Steve Jobs vet det er det markedet ønsker seg. Det er også riktig at det i minst like stor grad er innholdsbransjen som er pådriveren for DRM, og at mye av dagens iTunes-innhold trolig ikke ville vært der uten en form for kopi- og avspillingssperrer.

Men når Antonsen argumenterer mot min virkelighetsbeskrivelse ved å si at medieinnhold du har kjøpt i iTunes er tilgjengelg «overalt i iTunes-universet ditt», er vi ved mitt hovedpoeng:

Ja, innholdet ditt er lett tilgjengelig så lenge du forholder deg til Apples programvare og maskinvare. Men bare da.

Hvis ikke dette er en ganske betydelig avgrensing av råderetten du som forbruker har over et innholdsprodukt du har kjøpt, vet ikke jeg. Jeg er selv en av dem som tilbringer store deler av mitt digitale liv i Apples univers, og jeg legger sjelden skjul på at jeg trives der. Men jeg liker ikke disse avkortingene av min frihet.

Og det handler ikke bare om hva slags sperrer som knyttes direkte til medieinnhold. Beskyttelsen av selve den tekniske plattformen er vel så viktig.  Apple bruker blant annet DRM aktivt til å hindre at iPod og iPhone (og snart iPad) kan synkes med annen programvare enn iTunes, og til å hindre at enheter fra andre produsenter kan brukes med iTunes.

Jeg synes denne artikkelen hos Ars Technica, som Børge (@forteller) tipset om,  oppsummerer Apples forhold til DRM og åpenhet ganske godt.

Det var jo dette DVD-Jon-saken handlet om i sin tid: Skal du som forbruker selv bestemme hva slags utstyr du ønsker å spille av medieinnhold på, om du ønsker å ta en kopi til eget bruk, og så videre? Det er dette Jon Lech Johansen nå gjør business av med sin programvare Doubletwist, der han sjelden lar anledningen gå fra seg til å spille Apple et puss.

For de fleste forbrukere er problemstillingene vi diskuterer her totalt uinteressante. Og selv for de av oss som er opptatt av slike spørsmål, fungerer Apples verden så bra at vi lett glemmer hvor høye murene er.

Av kommentarene på min artikkel får jeg dessuten inntrykk av at det er en ganske utbredt oppfatning at Apples pakke er så bra at vi bare får leve med begrensningene. De er prisen vi betaler for brukervennligheten, om man vil. Jonas Feiring (@feiring) lenket til denne artikkelen, som omtaler iPad som datmaskinenes svar på Toyota Prius: Et konseptuelt skifte i databehandling for massene, til en ny kategori informasjonsteknologi du aldri trenger gå under panseret på.

Det er mye fornuft i det. Folk flest vil bare ha noe som virker. Apple er best i verden på å utvikle brukervennlig, nyskapende informasjonsteknologi, og med iPad bygger selskapet en plattform jeg tror kan bli gigantisk. Kanskje blir den også viktig for alle som lurer på hvordan de skal få betalt for innholdet sitt på nett.

Da er det desto viktigere at vi diskutere premissene for suksessen. Noe må vi jo prate om i iPad-køen.

Som tidligere omtalt på Dagbladet.no er Apple et firma som liker å omgi seg med mystikk og rykter. Siden de er konsekvent på å ikke omtale hverken kommende produkter eller strategier bygges det opp en enorm mengde rykter om hva disse produktene eller strategiene er. Det som er sikkert er at det må komme nye produkter, og Apple kan heller ikke tillate seg å oppdatere for sjelden. Siste store lansering de bød på var i oktober 2009, og det har derfor lenge vært antatt at de ville ha en ny større lansering i januar 2010. Les mer

Ryktene om at Google skulle lansere sin egen telefon hadde gått en stund og fikk virkelig vann på mølla da de på slutten av fjoråret ga sine ansatte en Nexus One i julegave. Bilder og videoer begynte så smått å dukke opp og på teknoblogger som Engadget og Gizmodo gikk diskusjonen varmt om hva det var som skulle komme. 5. januar ble telefonen endelig lansert for offentligheten og umiddelbart lagt ut for salg via Googles egen nettbutikk. Dagen etter fikk jeg bestilt mitt eksemplar, og her kommer de første intrykkene av denne HTC-produserte smarttelefonen med Android 2.1
Les mer

Dette er en Parrot AR Drone, et lekehelikopter (unnskyld, kvadrikopter) med fire rotorer som fjernstyres via WiFi med bevegelsessensoren i en iPhone eller iPod touch. Dronen sender videobilder tilbake til iPhonen, og kan endatil brukes i spill (solo eller multiplayer) med AR (Augmented Reality).

Unektelig en artig dings. Rapportene så langt tyder faktisk på at det er en av de aller artigste dingsene som presenteres på CES-messa i Las Vegas denne uka. Vi må helt klart ha en.

Men hva sier egentlig det om CES, og om disse messenes betydning i teknokulturen, at et lekehelikopter stikker av med overskriftene?

Les mer

Jeg har kommet i den situasjonen der jeg må finne meg en ny jobb. Nei jeg hverken slått ned sjefen eller hatt Cognac i skrivebordsskuffen. Dagbladet som de fleste andre i mediabransjen er inne i en tøff periode, og da er det noen som må sette finn.no/jobb som ny startside i browseren.

I og med at jeg ikke har noen intensjon om å være på permanent ferie så har jeg begynt å lete etter en ny jobb. Arbeidsmarkedet har nok tatt seg litt opp og det dukker opp noen interessante jobber som Grafisk Designer med spredte mellomrom. Av og til dukker det også opp interessante jobber som rekrutteringsbyråer og bemanningsselskaper legger ut. Og her dukker det opp noe som bemanningselskapene har holdt på med så lenge jeg kan huske.

Av en eller annen grunn så skal navnet på oppdragsgiveren som bemanningsselskapet jobber på vegne av på død og liv holdes hemmelig.
En typisk tekst fra en slik type annonse: For reklamebyrå med sentral beliggenhet i Oslo søker vi nå grafisk designer som kan web. Kunden er allsidig og har kompetanse innen strategi og rådgivning, logo, grafiske profiler, kampanjer, annonser, trykksaker, webløsninger samt info-og reklamefilmer.

Les mer

Hva er egentlig Google Wave? Og hva skal man egentlig bruke denne greia til?  Spørsmålene stilles med jevne mellomrom for tida, på Twitter og andre steder der  de heldige som har grått seg til en invitasjon ferdes. Joda, vi vet det er en blading av mail, chat, IM, Twitter, Docs og litt forskjellig, men hva bruker vi det til? Det mest overraskende svaret så langt er at man kan bruke Wave til å se Quentin Tarantino.

En litt over gjennomsnittet kreativ og energisk fyr, Joe Sabia, har i hvert fall funnet en måte å demonstrere Waves bruksmuligheter som går utenpå det meste. Han bruker scener fra en klassisk og en ikke fullt så klassisk  amerikansk film til å demonstrere; nærmere bestemt «Pulp Fiction» og «Good Will Hunting». Hvor får folk tida fra? (Hvis man da ikke er lønnet av Google, vel å merke…)

Og for å komme dere besserwissere i forkjøpet: Vi vet at dette med Sabia og Wave ikke er helt ferskt. Men før det har stått i Medialaben har det som kjent ikke skjedd.

Pulp Wave fiction:

Les mer

Jeg er så heldig at jeg har en 29 år gammel mann av nerdete legning i huset, og med det følger ansvaret med å finne minst en hard gave å legge under juletreet for å unngå skuffelse når pakkene skal åpnes.

Inspirert av Jørgens blogginnlegg om jakten på kalendergaver tok jeg en liten julegavesveip på nettet, en langt mer behagelig form for julehandel enn å stresse rundt på Oslo City 22. desember. Her er et lite utvalg av mer eller mindre unyttige gjenstander man kan handle på det store Internettet.

Morgengretten? Denne alarmklokken fra Gizmine må skytes tre ganger for å bli slått av.

Les mer

Jeg er så heldig at jeg har en 8 åring i huset, og med det følger ansvaret for å finne 24 helt meningsløse pakker som skal åpnes en av gangen i løpet av desember måned. Med andre ord, det er tid for julekalender-mania igjen. Normalt sett er jeg alt for sent ute og ender opp med bare skrot som blir liggende i en skuff.

I år hadde jeg et “klart øyeblikk” og fikk en led-lysende ide. Ikke nok med at jeg var tidlig ute men jeg innså at jeg kom til å spare penger på det i tillegg. Alle julekalendergavene skulle bestilles på DealExtreme. Noen kommer vel snart til å beskylde oss for å drive direkte reklame for denne koreanske perlen av en nettside. Enkelte her på laben har en kontinuerlig strøm av pakker fra DealExtreme i postkassa.Grunnen er enkel: Masse geeky varer på en plass til en slikk og ingenting. Dessuten så er det gratis frakt!

Billig skrot til julekalenderen

Så nå møter jeg julekalendersesongen godt utstyrt med stemmeforvrenger, led-lommelykt formet som en gris, led-smykker, kjøleskapsmagneter, supermario figurer og en hel drøss annet skrot som sikkert nok kommer til å havne i bunnen av en skuff. Men det ble i alle fall billigere i år, hvis det kommer frem i tide da.

I går ble min «norske» Kindle levert på døra. Eller rettere sagt: Min amerikanske Kindle, som nå kan kjøpes i Norge.

Kindle er åpnet for salg og bruk i Norge og 100 andre land gjennom en avtale med teleoperatøren AT&T,  som gir eierne muligheten til å handle bøker trådløst fra Amazons Kindle-butikk via 3G-nettet.

For å ta det viktigste først: Ja, den virker i Norge. Les mer

Ann bragte kommersiell innovasjon hit til Medialaben. Det er en debatt mildt sagt i tiden. Men jeg synes fokuset i nettavismiljøene alt for ofte i det siste havner i brukerbetalingssporet. Det er et spor foreløpig uten endelig destinasjon, for størsteparten av inntektene vil fortsatt komme fra annonsører i den nærmeste tida. Det synes jeg ikke er så rart – det gjør de også i papiravisene når utgiftene til desking, trykking og distribusjon er trukket fra brukerbetalingen.

Men er det ikke her vi virkelig bumper inn i elefanten i rommet? For hvorfor er det slik at Dagbladet.no har flere lesere enn Dagbladets papiravis, men færre annonseinntekter? Det er ulogisk og slett ikke bra nok.

Les mer