Er det i det hele tatt mulig å gjøre noe med den frie flyten av musikk på nettet, uten at det går ut over såvel  rettsstatsprinsipper som forbrukerrettigheter? Film- og platebransjens forsøk med kopi- og avspillingssperrene som kalles DRM (Digital Rights Management) er et klassisk eksempel på et tiltak som ikke virker,.

Men kanskje det finnes en annen teknologisk løsning som kan legge en demper på den mest ukontrollerbare flyten, samtidig som den ivaretar dine forbrukerrettigheter og muligheten til å dele filene med så mange du vil?

Forbrukerne hater DRM, fordi det skaper en masse plunder, heft og følelse av å bli overåket, samt frykt for at filene (som du i praksis bare leier) skal forsvinne en dag. Og det hindrer ikke piratkopiering, fordi sperrene relativt enkelt lar seg knekke av dem som vil.

Men noen jobber med et mer forbrukervennlig alternativ.

En forsker ved navn Paul Sweazey ved forskningssenteret IEEE jobber med et konsept han kaller DPP:  Digital Personal Property, eller personlig digital eiendom.

Ideen er kort fortalt å gjøre digitale filer «stjelbare», det vil si at du riskerer å miste dem hvis du deler dem med folk du ikke stoler på.

For den mer grundige forklaringen foreslår jeg at du leser denne artikkelen hos Ars Techninca, men grunnideen er så vidt jeg forstår denne:

Innholdet (musikken, filmen, wahatever) er ukryptert og kan lagres, kopieres, backupes og deles så mye du gidder.  Så lenge du bare bruker innholdet selv, er det ingen begrensninger.

Men for å kunne dele, må du også gi tilgang til en nøkkel som gjør innholdet avspillbart. Da vil også de du deler med kunne lagre og kopiere filene.  Men denne avspillingsnøkkelen kan i teorien stjeles, det vil si at om en av de du deler innholdet med tar nøkkelen fordi vedkommende ønsker å kunne spre innholdet videre, er ikke lenger innholdet avspillbart for deg.

Da har i praksis noen stjålet innholdet fra deg.

Dette unngår du ved bare å dele med folk du stoler på, tenker Sweazey. En form for begrenset fildeling, altså, der du selv definerer størrelsen på din betrodde krets, enten det er to, hundre eller tusen mennesker.

Jeg har ikke brukt mye tid på å tenke gjennom denne modellen. Kanskje den lekker som en sil? Det er uansett positivt med nye innspill til løsninger i en ganske fastlåst debatt. Hva tror du?

Stikkord: