Etter forrige meny-lansering hadde vi fokusgrupper og spurte bl.a. om de visste hvor menyen vår lå. Overraskende mange forklarte at de enten ikke hadde lagt merke til den, eller at den kun lå i bunnen av siden.

Årsaken til dette er nok bl.a. at vårt hovedoppslag har masse trøkk og tar raskt oppmerksomheten til folk . Menyen er blass i sammenligning. Lesernes blikk vil derfor starte ved hovedoppslaget og bevege seg nedover derfra.

Å fylle hele toppen med rødt er derfor en veldig bevisst handling. Vi tegnet opp menyen slik allerede i januar 2010, men har ikke hatt muligheten til å lansere den før nå. Et slikt design er avhengig av midtstilling. Det har tatt tid å venne alle til tanken på å midtstille, og ikke minst å få på plass løsninger som fungerer for våre annonsører samtidig.

Endringer: sidetittel, rss, søk og innlogging plasseres i menyen. Aktive valg markeres tydeligere.

Menyen inneholder nå flere viktige elementer som vi ikke viste frem bra nok tidligere. Vi har lagt hovedtema for sidene opp sammen med logoen, samt markert menyvalgene som er relatert med en pil. Du finner også ALLTID søket vårt øverst til høyre. Innlogging ligger også øverst til høyre, og den har vi valgt å plassere der for å følge store tjenester som google, msn og finn.no. Du kan også klikke på RSS-ikonet ved tittel/logo for å finne den relaterte rss-feeden.

Glade annonsører er et av målene med den nye menyen. I motsetning til andre større nettaviser som starter siden med annonser, så har vi lenge hatt våre toppbannere under menyen. Store plakater har derimot havnet på utsiden. Dette havner nå innunder menyen vår, som går over hele bredden, og vi skaper en balanse i innholdet. Med dette heves også blikket til leserne opp i navigasjonen, slik at annonsene blir lagt bedre merke til. Det er jo hovedsaklig annonsørene vi lever av, så det er viktig å skape gode miljøer for dem.

Det er ikke til å legge skjul på at vi ble inspirert av cnn.com sitt forrige redesign av menyen. De store nettstedene som BBC, The New York Times og CNN har mange gode elementer på sidene sine, og vi er ikke redde for å la oss inspirere av det beste hos alle.

Jeg er ekstremt tilhenger av minimalisme på webben. Få valg framfor mange gir flere klikk, og mindre forvirrede brukere. På sommeren i fjor var jeg inne på tanken å kjøre en BBC-stil, der menyen består av logo og et enormt søkefelt, evt med en underlinje som viste dine siste søk, som kunne egendefineres, feks ved å låse dine viktigste og mest brukte søk. Dette kan jeg godt se for meg at vi kan gjøre fortsatt, men ikke at det kan stå alene. Ennå.

Menyen har nemlig flere funksjoner enn et sted å finne det man leter etter. Den viser også raskt hva slags nettsted man har havnet på, og hva essensen i innholdet deres er. Derfor bør man trekke lenker som går til satsningsområdene opp på øverste menynivå. Dette kan i enkelte tilfeller være lettere sagt enn gjort. Satsninsområdene kan ofte variere med årstid og trender, men en meny bør ikke endres så ofte pga brukernes vaner. Dette resulterer derfor ofte i at man velger temaer som alltid er store, året igjennom, år etter år. Det er også viktig å ikke ha for mange toppnivåer, da ser brukerne ofte ikke skogen for bare trær.

Statistikk er et viktig verktøy for å finne brukermønstre. Men disse tallene kan man fort henge seg for mye opp i når det gjelder navigasjon på nettavisene. Forsiden vår er satt sammen slik at man uansett tema, alltid skal være oppdatert på det siste som har skjedd etter å ha vært igjennom den. Høye klikktall i menyen i forhold til sakene på fronten kan dermed like gjerne bety at folk ikke finner det de er interessert i på forsida.

Det vil nok komme en del justeringer av design og innhold i den nye menyen i tiden som kommer, og vi tar gjerne imot innspill her! Og, for de som allerede har glemt den gamle, her har dere den:

Menyen på Db.no fram til 31. august 2010

Så er Googles fotojeneste Street View endelig ute i Norge. Foreløpig er Oslo, Stavanger, Bergen, Drammen, Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og enkelte andre mindre steder og veistrekninger dekket.

På kartbildet under er det sommerlig byggeplass utenfor Dagbladets lokaler i Havnelageret i Oslo. Vi skulle gjerne vist deg Street View-bilder embeddet i denne bloggposten, slik Google åpner for, men Medialabens Wordpressinstallasjon lar oss av en eller annen grunn ikke bruke iframes.

For de som måtte være ukjent med tjenesten, er Street View navigerbare bilder i 360 grader på gatenivå, fotografert fra en bil med kamerarigg på taket.

Du bruker Street View ved å gå til Google Maps på maps.google.com, velge by/sted og dra det lille manne-ikonet oppe ved zoomverktøyet til den adressen du ønsker å se nærmere på. Mannen blir oransje på steder der Street View er tilgjengelig.Vi vet allerede om flere som har har funnet seg selv. Og det er selvsagt gått sport i å finne rare, interessante og pinlige situasjoner i Street View, formidlet via nettsteder som Google Street View Sightings.

Finner du noe moro i «norske» Street View, må du selvsagt tipse oss om det, eller legge det inn i kommentarfeltet.

Foto: SCANPIX

I går publiserte jeg en kommentarartikkel om Apples iPad, der jeg blant annet skrev at det som tegner til å bli tidenes mest attraktive duppeidtt for nettbruk og mediekonsum også er en ganske lukket dings, der brukervennlighet og forbrukerfiendtlighet går hånd i hånd.

Artikkelen var spissformulert, og responsen deretter.  iPad og Apple engasjerer. Både i kommentarfeltret under artikkelen og på Twitter var meningene ganske polariserte.

I den ene leiren var man skjønt enige med meg i at Apples bruk av DRM, låsingene mellom iTunes og iPod/iPhone/iPad, begrensningene i det frie valget av programvare via App Store og mangelen på tilgang til store deler av medieinnholdet utenfor USA er problematisk.

I den andre mente man at jeg overdriver, og dels feilinformerer om, i hvilken grad iPad vil bli en lukket plattform, og at jeg generelt er for kritisk til iPad og Apple.

Å bli omtalt som i overkant Apple-kritisk, er unektelig forfriskende for en skribent som tidligere ved flere anledninger tidligere er blitt kalt «Mac fanboy».

Flere lesere viser blant annet, som riktig er, til at nesten alle leverandører av medieinnhold på nett bruker en form for DRM, og at musikken i iTunes er DRM-fri og har vært det en stund. Flere nevner også det faktum at Apple har sluppet en konkurrerende musikktjeneste som Spotify inn i App Store som et argument for at Apple har en mer åpen holdning. I dette blogginnlegget peker Dag Tore Antonsen på at Apple støtter den åpne standarden H.264 (MP4) og er en aktiv pådriver for den nye webstandarden HTML5. Han nevner også at det er mulig å konvertere video fra andre kilder slik at den blir kompatibel med iTunes-universet.

Alt dette er riktig. På noen viktige områder er Apple på vei i riktig retning – blant annet fordi Steve Jobs vet det er det markedet ønsker seg. Det er også riktig at det i minst like stor grad er innholdsbransjen som er pådriveren for DRM, og at mye av dagens iTunes-innhold trolig ikke ville vært der uten en form for kopi- og avspillingssperrer.

Men når Antonsen argumenterer mot min virkelighetsbeskrivelse ved å si at medieinnhold du har kjøpt i iTunes er tilgjengelg «overalt i iTunes-universet ditt», er vi ved mitt hovedpoeng:

Ja, innholdet ditt er lett tilgjengelig så lenge du forholder deg til Apples programvare og maskinvare. Men bare da.

Hvis ikke dette er en ganske betydelig avgrensing av råderetten du som forbruker har over et innholdsprodukt du har kjøpt, vet ikke jeg. Jeg er selv en av dem som tilbringer store deler av mitt digitale liv i Apples univers, og jeg legger sjelden skjul på at jeg trives der. Men jeg liker ikke disse avkortingene av min frihet.

Og det handler ikke bare om hva slags sperrer som knyttes direkte til medieinnhold. Beskyttelsen av selve den tekniske plattformen er vel så viktig.  Apple bruker blant annet DRM aktivt til å hindre at iPod og iPhone (og snart iPad) kan synkes med annen programvare enn iTunes, og til å hindre at enheter fra andre produsenter kan brukes med iTunes.

Jeg synes denne artikkelen hos Ars Technica, som Børge (@forteller) tipset om,  oppsummerer Apples forhold til DRM og åpenhet ganske godt.

Det var jo dette DVD-Jon-saken handlet om i sin tid: Skal du som forbruker selv bestemme hva slags utstyr du ønsker å spille av medieinnhold på, om du ønsker å ta en kopi til eget bruk, og så videre? Det er dette Jon Lech Johansen nå gjør business av med sin programvare Doubletwist, der han sjelden lar anledningen gå fra seg til å spille Apple et puss.

For de fleste forbrukere er problemstillingene vi diskuterer her totalt uinteressante. Og selv for de av oss som er opptatt av slike spørsmål, fungerer Apples verden så bra at vi lett glemmer hvor høye murene er.

Av kommentarene på min artikkel får jeg dessuten inntrykk av at det er en ganske utbredt oppfatning at Apples pakke er så bra at vi bare får leve med begrensningene. De er prisen vi betaler for brukervennligheten, om man vil. Jonas Feiring (@feiring) lenket til denne artikkelen, som omtaler iPad som datmaskinenes svar på Toyota Prius: Et konseptuelt skifte i databehandling for massene, til en ny kategori informasjonsteknologi du aldri trenger gå under panseret på.

Det er mye fornuft i det. Folk flest vil bare ha noe som virker. Apple er best i verden på å utvikle brukervennlig, nyskapende informasjonsteknologi, og med iPad bygger selskapet en plattform jeg tror kan bli gigantisk. Kanskje blir den også viktig for alle som lurer på hvordan de skal få betalt for innholdet sitt på nett.

Da er det desto viktigere at vi diskutere premissene for suksessen. Noe må vi jo prate om i iPad-køen.

Dette er en Parrot AR Drone, et lekehelikopter (unnskyld, kvadrikopter) med fire rotorer som fjernstyres via WiFi med bevegelsessensoren i en iPhone eller iPod touch. Dronen sender videobilder tilbake til iPhonen, og kan endatil brukes i spill (solo eller multiplayer) med AR (Augmented Reality).

Unektelig en artig dings. Rapportene så langt tyder faktisk på at det er en av de aller artigste dingsene som presenteres på CES-messa i Las Vegas denne uka. Vi må helt klart ha en.

Men hva sier egentlig det om CES, og om disse messenes betydning i teknokulturen, at et lekehelikopter stikker av med overskriftene?

En hel del, er jeg redd. CES og likesinnede teknofester andre steder i verden har et stykke på vei utviklet seg til høyteknologiske leketøysmesser. Det er riktig nok  3d-kompatible TVer, som Samsung-apparatet på bildet under, som er årets største  bransjefenomen på CES. Men bak det kollektive industrielle 3d-hysteriet skjuler det seg mye tøys og mange uinteressante oppgraderinger av kjente teknologier.

Det er én av flere grunner til at det er en stund siden sist Dagbladet brukte titusener av kroner på å reise til Nevadaørkenen for å se siste nytt i Enda Litt Flatere Flatskjermer Enn I Fjor (TM), Tablet-PCer Som Er Uendelig Mye Kjedeligere Enn Apples Kommer til Å Være (TM),  Steve Ballmer-keynotes Man Fint Klarer Seg Uten (TM) og Komplett Unytttige Trådløse Duppeditter (TM).

Kanskje det rett og slett er slik at de store teknologimessene har utspilt sin rolle?

Som reisemål har de det defintivt. I klimaregnskapet, og journalistisk. Det kan muligens ha en viss faglig verdi å stå i kø for å tafse noen minutter på nye dingser under utålmodig oppsyn av kolleger bak i køen og produsentenes PR-folk, men weben og sosiale medier gjør det enkelt å få med seg de viktige nyhetene uten å brenne CO2 og penger på å reise over halve kloden – om det da er noen nyheter.

En effekt av nettet er nemlig at messene ikke lenger er stedet for de viktigste lanseringene. Ting lanseres når de er ferdige, eller før julesalget, eller når det av en eller annen grunn måtte passe. Google slapp sin Nexus One rett før CES, Apple skal ifølge ryktebørsen presentere sin iSlate noen uker etter.

Merkelig nok har vi ikke sette den samme utviklingen i spillbransjen. Dagbladets spilljournalist Snorre Bryne forteller at E3-messa er like viktig som noen gang, det er der alle de store produsentene presenterer nyhetene sine.

At det ikke lenger er slik i den generelle it/underholdningsteknologiindustrien kan nok delvis forklares med at det er en langt mindre homogen bransje.

I tillegg kommer det faktum at det mest spennende i teknologiverden for tida ikke er dingsene selv, men hva vi kan gjøre med dem. Nettet er den nye dingsen, om du vil.

Hva mener du? Har de store teknolgimessene utspilt sin rolle?

En litt over gjennomsnittet kreativ og energisk fyr, Joe Sabia, har i hvert fall funnet en måte å demonstrere Waves bruksmuligheter som går utenpå det meste. Han bruker scener fra en klassisk og en ikke fullt så klassisk  amerikansk film til å demonstrere; nærmere bestemt «Pulp Fiction» og «Good Will Hunting». Hvor får folk tida fra? (Hvis man da ikke er lønnet av Google, vel å merke…)

Og for å komme dere besserwissere i forkjøpet: Vi vet at dette med Sabia og Wave ikke er helt ferskt. Men før det har stått i Medialaben har det som kjent ikke skjedd.

Pulp Wave fiction:

…og Good wave hunting:

I går ble min «norske» Kindle levert på døra. Eller rettere sagt: Min amerikanske Kindle, som nå kan kjøpes i Norge.

Kindle er åpnet for salg og bruk i Norge og 100 andre land gjennom en avtale med teleoperatøren AT&T,  som gir eierne muligheten til å handle bøker trådløst fra Amazons Kindle-butikk via 3G-nettet.

For å ta det viktigste først: Ja, den virker i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan man kunne «lure» Amazon til å selge deg en amerikansk Kindle og bruke den i Norge, og gjort en grundig test av Kindle. Lurer du på hvordan Kindle er i bruk, er det bare å lese testen, for den internasjonale modellen er nesten helt identisk – på godt og vondt.

Men altså: Den funker i Norge. Som en kule. Det er her Kindle virkelig skinner, på samme måte som iPod og iTunes spiller sømløst sammen.

Det tok meg faktisk bare et minutts tid fra Kindle var ute av pappesken til jeg hadde handlet min første bok.

Rett ut av boksen er det bare å slå Kindle på, og så er du i gang. Etter et klikk på meny-knappen kan du velge Kindle-butikken, og på bare noen sekunder er du inne.

Er din Amazon-konto satt opp med betalingskort og alt i orden, kan du handle bøker, aviser og magsiner med ett klikk. Selve nedlastingen går også imponerende raskt. Det gjorde det også å synkronisere med min eksisterende Kindle-konto, slik at jeg fikk overført bøker kjøpt til min amerikanske Kindle.

Så blir man selvsagt ganske raskt klar over at dette ikke er en norsk Kindle, men en internasjonalisert utgave av den amerikanske.

Norske taster og norsk språk glimrer med sitt fravær, utvalget av titler er mindre enn for amerikanske Kindle-eiere og norske bøker glimrer selvsagt med sitt fravær foreløpig – skjønt Amazon lover en løsning som lar norske forleggere prise og publisere selv på Kindle-plattformen. Arve Juritzen har allerede sagt at han er på gang med sine bøker.

Og det var omtrent det jeg rakk å tenke før min nye Kindle gikk tom for strøm.

Batterikapasiteten på Kindle er meget god, det varer i evigheter. Men mitt eksemplar var trolig bare ladet ti prosent. Norsk støpsel følger ikke med, og noen overgang hadde jeg ikke for hånden. Såpass burde man kanskje kunne forvente for 259 dollar pluss norske avgifter, Amazon?

Kindle med amerikansk støpsel kjøper du her, overgang til norsk stikkontakt kan du for eksempel handle her for nesten ingen ting.  Lading på vårt strømnett med 220V går fint, ihvertfall med min helamerikanske modell.

Oppdatert: Flere minner meg på at jeg har glemt å skrive at du også kan lade via USB-pluggen som sitter inni støpselet.  Men det tar tid…

Men kanskje det finnes en annen teknologisk løsning som kan legge en demper på den mest ukontrollerbare flyten, samtidig som den ivaretar dine forbrukerrettigheter og muligheten til å dele filene med så mange du vil?

Forbrukerne hater DRM, fordi det skaper en masse plunder, heft og følelse av å bli overåket, samt frykt for at filene (som du i praksis bare leier) skal forsvinne en dag. Og det hindrer ikke piratkopiering, fordi sperrene relativt enkelt lar seg knekke av dem som vil.

Men noen jobber med et mer forbrukervennlig alternativ.

En forsker ved navn Paul Sweazey ved forskningssenteret IEEE jobber med et konsept han kaller DPP:  Digital Personal Property, eller personlig digital eiendom.

Ideen er kort fortalt å gjøre digitale filer «stjelbare», det vil si at du riskerer å miste dem hvis du deler dem med folk du ikke stoler på.

For den mer grundige forklaringen foreslår jeg at du leser denne artikkelen hos Ars Techninca, men grunnideen er så vidt jeg forstår denne:

Innholdet (musikken, filmen, wahatever) er ukryptert og kan lagres, kopieres, backupes og deles så mye du gidder.  Så lenge du bare bruker innholdet selv, er det ingen begrensninger.

Men for å kunne dele, må du også gi tilgang til en nøkkel som gjør innholdet avspillbart. Da vil også de du deler med kunne lagre og kopiere filene.  Men denne avspillingsnøkkelen kan i teorien stjeles, det vil si at om en av de du deler innholdet med tar nøkkelen fordi vedkommende ønsker å kunne spre innholdet videre, er ikke lenger innholdet avspillbart for deg.

Da har i praksis noen stjålet innholdet fra deg.

Dette unngår du ved bare å dele med folk du stoler på, tenker Sweazey. En form for begrenset fildeling, altså, der du selv definerer størrelsen på din betrodde krets, enten det er to, hundre eller tusen mennesker.

Jeg har ikke brukt mye tid på å tenke gjennom denne modellen. Kanskje den lekker som en sil? Det er uansett positivt med nye innspill til løsninger i en ganske fastlåst debatt. Hva tror du?