Etter forrige meny-lansering hadde vi fokusgrupper og spurte bl.a. om de visste hvor menyen vår lå. Overraskende mange forklarte at de enten ikke hadde lagt merke til den, eller at den kun lå i bunnen av siden.

Årsaken til dette er nok bl.a. at vårt hovedoppslag har masse trøkk og tar raskt oppmerksomheten til folk . Menyen er blass i sammenligning. Lesernes blikk vil derfor starte ved hovedoppslaget og bevege seg nedover derfra.

Å fylle hele toppen med rødt er derfor en veldig bevisst handling. Vi tegnet opp menyen slik allerede i januar 2010, men har ikke hatt muligheten til å lansere den før nå. Et slikt design er avhengig av midtstilling. Det har tatt tid å venne alle til tanken på å midtstille, og ikke minst å få på plass løsninger som fungerer for våre annonsører samtidig.

Endringer: sidetittel, rss, søk og innlogging plasseres i menyen. Aktive valg markeres tydeligere.

Menyen inneholder nå flere viktige elementer som vi ikke viste frem bra nok tidligere. Vi har lagt hovedtema for sidene opp sammen med logoen, samt markert menyvalgene som er relatert med en pil. Du finner også ALLTID søket vårt øverst til høyre. Innlogging ligger også øverst til høyre, og den har vi valgt å plassere der for å følge store tjenester som google, msn og finn.no. Du kan også klikke på RSS-ikonet ved tittel/logo for å finne den relaterte rss-feeden.

Glade annonsører er et av målene med den nye menyen. I motsetning til andre større nettaviser som starter siden med annonser, så har vi lenge hatt våre toppbannere under menyen. Store plakater har derimot havnet på utsiden. Dette havner nå innunder menyen vår, som går over hele bredden, og vi skaper en balanse i innholdet. Med dette heves også blikket til leserne opp i navigasjonen, slik at annonsene blir lagt bedre merke til. Det er jo hovedsaklig annonsørene vi lever av, så det er viktig å skape gode miljøer for dem.

Det er ikke til å legge skjul på at vi ble inspirert av cnn.com sitt forrige redesign av menyen. De store nettstedene som BBC, The New York Times og CNN har mange gode elementer på sidene sine, og vi er ikke redde for å la oss inspirere av det beste hos alle.

Jeg er ekstremt tilhenger av minimalisme på webben. Få valg framfor mange gir flere klikk, og mindre forvirrede brukere. På sommeren i fjor var jeg inne på tanken å kjøre en BBC-stil, der menyen består av logo og et enormt søkefelt, evt med en underlinje som viste dine siste søk, som kunne egendefineres, feks ved å låse dine viktigste og mest brukte søk. Dette kan jeg godt se for meg at vi kan gjøre fortsatt, men ikke at det kan stå alene. Ennå.

Menyen har nemlig flere funksjoner enn et sted å finne det man leter etter. Den viser også raskt hva slags nettsted man har havnet på, og hva essensen i innholdet deres er. Derfor bør man trekke lenker som går til satsningsområdene opp på øverste menynivå. Dette kan i enkelte tilfeller være lettere sagt enn gjort. Satsninsområdene kan ofte variere med årstid og trender, men en meny bør ikke endres så ofte pga brukernes vaner. Dette resulterer derfor ofte i at man velger temaer som alltid er store, året igjennom, år etter år. Det er også viktig å ikke ha for mange toppnivåer, da ser brukerne ofte ikke skogen for bare trær.

Statistikk er et viktig verktøy for å finne brukermønstre. Men disse tallene kan man fort henge seg for mye opp i når det gjelder navigasjon på nettavisene. Forsiden vår er satt sammen slik at man uansett tema, alltid skal være oppdatert på det siste som har skjedd etter å ha vært igjennom den. Høye klikktall i menyen i forhold til sakene på fronten kan dermed like gjerne bety at folk ikke finner det de er interessert i på forsida.

Det vil nok komme en del justeringer av design og innhold i den nye menyen i tiden som kommer, og vi tar gjerne imot innspill her! Og, for de som allerede har glemt den gamle, her har dere den:

Menyen på Db.no fram til 31. august 2010

Det er likevel noen ting som ikke fungerer så optimalt som man kanskje skulle tro. Apps er kanskje en velsignelse for en del brukere, og appstore gjør det mulig å finne innhold lettere. Men for mediebransjen er ikke nødvendigvis Apps et lønnsomt fenomen med dagens kjøpsmønster.

Vi er på vei inn i Appshypeår 2. Et år der iPad kommer i salg, og hvor vi sikkert kommer til å høre like mye om iPad-apps som vi har opplevd med iPhone-apps i 2009.  Fjoråret var året der avisene svelget Apples mediestrategi med søkke og snøre, og aviser som DN har hatt 8 siders Appsbilag på en lørdag.

Anders Brenna har omtalt hvor mye en norsk iphoneutvikler tjener, sett fra en mikronivå. Jeg prøver å se det samme fra et mediehus i makroperspektiv.

En av de mestselgende applikasjonene i norske Appstore er VGs TV-guide. Den har ligget på topp 10 siden den ble lansert 30 juli i fjor. 9 februar skrev DN at VGs TV-guide var lastet ned hele 22.000 ganger.

Prisen har vært 17 kroner fra lansering 30 juli og fram til 17 desember der VG økte den til 21 kroner.

La oss se hva dette utgjør i kroner og øre. For enkelhetsskyld antar vi at perioden er 1 august til 1 februar, og at salget har vært omtrent det samme alle dager. Med 4 ½ mnd til 17 kroner og 1 ½ til 21 kroner skulle inntektene av VGs TV guide komme opp i 396.000 kroner.

Av dette vet vi at Apple tar 30%. Da står VG og deres partnere igjen med 277.200 kroner.

Vi vet at det er dyrt å utvikle iphone apps, og en app av størrelse og kompleksitet som VGs TV-guide kan fort koster 200.000 kroner i utviklingsressurser. Hvis dette stemmer så står VG (og partner) igjen med 77.200 kroner.

Og da har vi glemt en vesentlig ting: VG har brukt store deler av toppbannerplassen på sin iphoneutgave de siste 6 månedene til å selge denne appen. Dette er reklameplass som kunne vært solgt for mye penger. VGs TV-guide er et dundrende underskuddsprosjekt.

Vi har våre egne erfaringer å dele. Vi lagde en skattesøkapp sammen med Apps AS. Denne klarte å holde unna for VGs skattesøkapp i de dagene skattesøket var mest interessant, og lå på topp i Appstore i 10 dager. Dette førte til 3712 salg, og en inntekt på 63.000 kroner totalt. Vår andel ble 22.000.

Derfor: De eneste som tjener penger på Apps i Norge er Apple.

Så er det ikke nødvendigvis slik at VG, Dagbladet eller Aftenposten har de store utgiftene med å lage apps. Fakta er at vi rennes ned av ulike småselskaper som gjerne lager apps for oss hvis de får en del av inntekten, og kan bruke den appen som referanse. Vi tapte ikke penger på å lage skattesøket. VG tapte antagelig heller ikke penger på sin TV-guide, , hvis vi ser bort fra annonsene. Men i begge tilfeller er det antagelig andre som har gjort det.

Å utvikle Apps basert  på denne modellen er dessverre som å pisse i buksa for å holde seg varm. Som alle vet holder man seg ikke varm særlig lenge. Hvis 2009 var Appenes år, skal vi ikke se bort fra at 2010 blir året til ”The broken app”.  Apps som ikke fungerer lengre fordi de ikke lengre får tilgang på data eller fordi de ikke blir videreutviklet. Går de små firmaene konkurs er det heller ingen som kan motta utbetalingene fra Apple, og da er det selvsagt ingen penger å tjene for mediehusene heller.

Så kan det selvsagt være andre grunner for å lage Apps enn inntekter. En viktig har vært oppmerksomhet. I 2010 vil det være iPad apps som først og fremst vil få oppmerksomhet. Iphoneapps fikk definitivt sin del av oppmerksomheten i 2009.

Og klarer vi å lage Apps til iPhone eller iPad der folk er villige til å betale for innholdet i stedet for bare applikasjonen, så stiller alt seg i et annet lys, det er det hele bransjen håper men ingen vet hvordan man får til.

Men foreløpig er Apple de eneste som tjener penger på dette i vårt lille land.

Så er Googles fotojeneste Street View endelig ute i Norge. Foreløpig er Oslo, Stavanger, Bergen, Drammen, Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og enkelte andre mindre steder og veistrekninger dekket.

På kartbildet under er det sommerlig byggeplass utenfor Dagbladets lokaler i Havnelageret i Oslo. Vi skulle gjerne vist deg Street View-bilder embeddet i denne bloggposten, slik Google åpner for, men Medialabens Wordpressinstallasjon lar oss av en eller annen grunn ikke bruke iframes.

For de som måtte være ukjent med tjenesten, er Street View navigerbare bilder i 360 grader på gatenivå, fotografert fra en bil med kamerarigg på taket.

Du bruker Street View ved å gå til Google Maps på maps.google.com, velge by/sted og dra det lille manne-ikonet oppe ved zoomverktøyet til den adressen du ønsker å se nærmere på. Mannen blir oransje på steder der Street View er tilgjengelig.Vi vet allerede om flere som har har funnet seg selv. Og det er selvsagt gått sport i å finne rare, interessante og pinlige situasjoner i Street View, formidlet via nettsteder som Google Street View Sightings.

Finner du noe moro i «norske» Street View, må du selvsagt tipse oss om det, eller legge det inn i kommentarfeltet.

Foto: SCANPIX

I går publiserte jeg en kommentarartikkel om Apples iPad, der jeg blant annet skrev at det som tegner til å bli tidenes mest attraktive duppeidtt for nettbruk og mediekonsum også er en ganske lukket dings, der brukervennlighet og forbrukerfiendtlighet går hånd i hånd.

Artikkelen var spissformulert, og responsen deretter.  iPad og Apple engasjerer. Både i kommentarfeltret under artikkelen og på Twitter var meningene ganske polariserte.

I den ene leiren var man skjønt enige med meg i at Apples bruk av DRM, låsingene mellom iTunes og iPod/iPhone/iPad, begrensningene i det frie valget av programvare via App Store og mangelen på tilgang til store deler av medieinnholdet utenfor USA er problematisk.

I den andre mente man at jeg overdriver, og dels feilinformerer om, i hvilken grad iPad vil bli en lukket plattform, og at jeg generelt er for kritisk til iPad og Apple.

Å bli omtalt som i overkant Apple-kritisk, er unektelig forfriskende for en skribent som tidligere ved flere anledninger tidligere er blitt kalt «Mac fanboy».

Flere lesere viser blant annet, som riktig er, til at nesten alle leverandører av medieinnhold på nett bruker en form for DRM, og at musikken i iTunes er DRM-fri og har vært det en stund. Flere nevner også det faktum at Apple har sluppet en konkurrerende musikktjeneste som Spotify inn i App Store som et argument for at Apple har en mer åpen holdning. I dette blogginnlegget peker Dag Tore Antonsen på at Apple støtter den åpne standarden H.264 (MP4) og er en aktiv pådriver for den nye webstandarden HTML5. Han nevner også at det er mulig å konvertere video fra andre kilder slik at den blir kompatibel med iTunes-universet.

Alt dette er riktig. På noen viktige områder er Apple på vei i riktig retning – blant annet fordi Steve Jobs vet det er det markedet ønsker seg. Det er også riktig at det i minst like stor grad er innholdsbransjen som er pådriveren for DRM, og at mye av dagens iTunes-innhold trolig ikke ville vært der uten en form for kopi- og avspillingssperrer.

Men når Antonsen argumenterer mot min virkelighetsbeskrivelse ved å si at medieinnhold du har kjøpt i iTunes er tilgjengelg «overalt i iTunes-universet ditt», er vi ved mitt hovedpoeng:

Ja, innholdet ditt er lett tilgjengelig så lenge du forholder deg til Apples programvare og maskinvare. Men bare da.

Hvis ikke dette er en ganske betydelig avgrensing av råderetten du som forbruker har over et innholdsprodukt du har kjøpt, vet ikke jeg. Jeg er selv en av dem som tilbringer store deler av mitt digitale liv i Apples univers, og jeg legger sjelden skjul på at jeg trives der. Men jeg liker ikke disse avkortingene av min frihet.

Og det handler ikke bare om hva slags sperrer som knyttes direkte til medieinnhold. Beskyttelsen av selve den tekniske plattformen er vel så viktig.  Apple bruker blant annet DRM aktivt til å hindre at iPod og iPhone (og snart iPad) kan synkes med annen programvare enn iTunes, og til å hindre at enheter fra andre produsenter kan brukes med iTunes.

Jeg synes denne artikkelen hos Ars Technica, som Børge (@forteller) tipset om,  oppsummerer Apples forhold til DRM og åpenhet ganske godt.

Det var jo dette DVD-Jon-saken handlet om i sin tid: Skal du som forbruker selv bestemme hva slags utstyr du ønsker å spille av medieinnhold på, om du ønsker å ta en kopi til eget bruk, og så videre? Det er dette Jon Lech Johansen nå gjør business av med sin programvare Doubletwist, der han sjelden lar anledningen gå fra seg til å spille Apple et puss.

For de fleste forbrukere er problemstillingene vi diskuterer her totalt uinteressante. Og selv for de av oss som er opptatt av slike spørsmål, fungerer Apples verden så bra at vi lett glemmer hvor høye murene er.

Av kommentarene på min artikkel får jeg dessuten inntrykk av at det er en ganske utbredt oppfatning at Apples pakke er så bra at vi bare får leve med begrensningene. De er prisen vi betaler for brukervennligheten, om man vil. Jonas Feiring (@feiring) lenket til denne artikkelen, som omtaler iPad som datmaskinenes svar på Toyota Prius: Et konseptuelt skifte i databehandling for massene, til en ny kategori informasjonsteknologi du aldri trenger gå under panseret på.

Det er mye fornuft i det. Folk flest vil bare ha noe som virker. Apple er best i verden på å utvikle brukervennlig, nyskapende informasjonsteknologi, og med iPad bygger selskapet en plattform jeg tror kan bli gigantisk. Kanskje blir den også viktig for alle som lurer på hvordan de skal få betalt for innholdet sitt på nett.

Da er det desto viktigere at vi diskutere premissene for suksessen. Noe må vi jo prate om i iPad-køen.

Som tidligere omtalt på Dagbladet.no er Apple et firma som liker å omgi seg med mystikk og rykter. Siden de er konsekvent på å ikke omtale hverken kommende produkter eller strategier bygges det opp en enorm mengde rykter om hva disse produktene eller strategiene er. Det som er sikkert er at det må komme nye produkter, og Apple kan heller ikke tillate seg å oppdatere for sjelden. Siste store lansering de bød på var i oktober 2009, og det har derfor lenge vært antatt at de ville ha en ny større lansering i januar 2010.

I dag bekrefter Apple det som alle ventet på: De inviterer til en stor lansering i Yerba Buena Center for the Arts i San Francisco 27.januar. Ingen overraskelse, da det er en stund siden det ble kjent at Apple hadde leid nettopp dette bygget denne dagen.  Slagordet denne gang er “Come see our latest creation”, akompagniert av en fargesprakende bakgrunn.

Så hva vil de by på denne gangen? Her er et forsøk på  å oppsummere rykter og antagelser fra ryktebørsene MacRumors og AppleInsider, med fokus på pc’er og laptop’er.

Som alltid vil Apple komme til å overraske. Det beste er kanskje å snu spørsmålet på hodet. Da går det kanskje an å se noen kandidater som trolig bare blir mindre berørt. Forrige store lansering i oktober bød på nye redesignede iMacs i nye størrelser og ny hvit MacBook som fulgte i sine storebrødres fotspor og fikk ‘unibody’-design. For begge disse kan man anta at det både kommer små oppdateringer i spesifikasjoner og priser, men ikke når det gjelder design og grunnleggende arkitektur.

iPhone vil det nok heller ikke bli noe særlig fokus på. Til nå har Apple ganske slavisk fulgt en 1-års oppdateringsyklus hvis vi ser bort i fra minneoppgraderinger. Den befinner seg nå cirka halveis, og en oppdatering vil vi  trolig ikke se før til sommeren. Muligens kan det hende vi før det blir presentert for iPhone OS 4.0 i mars/april en gang. (Hvis nå ikke OS 4.0 er noe som iSlate/Tablet trenger)

MacBook Pro vil heller ikke være høydepunktet, men et ganske sikkert tips er at vi vil få se nye versjoner med Intels nylig lanserte Arrandale-prossessorer (Mest sansynlig som Core i5 eller i7 siden de har passende lav varmeutvikling)

MacBook Air - Foto: Apple

Når det gjelder MacBook Air så kan kanskje det samme skje, men den kan også kanskje være en outsider med tanke på endringer i design og størrelse. Macbook Air mangler f.eks svart ramme rundt skjermen og bakgrunnsbelyst tastatur sammenlignet med MacBook Pro, og står derfor litt frem som den kandidaten av laptop’er som mest trenger en ansiktsløftning. Det har blitt spekulert i om en kommende tablet vil erstatte Air. Dette er nok ganske usansynlig.

Mac Mini har fortsatt samme formfaktor og design som i 2005, men her er det lite håndfaste rykter. Her kan alt fra små endringer  i spesifikasjonene til større ting skje. Mest sansynlig førstnevnte.

Arbeidshesten Mac Pro er det få rykter om. Det mest håndfaste er rykter om at den vil bli oppdatert med Intels kommende sekskjerners prosessorserie Gulftown. Denne er derimot ikke offisielt lansert av Intel enda, så i så tilfelle vil Apple være tidlig ute. (I rak motsetning til laptop-markedet der de aller fleste konkurrentene nå selger Arrandale-maskiner.)

Vi hopper galant over Ipod’er, (uendret Touch, kanskje mindre endringer når det gjelder resten) og går rett på rosinen i pølsa:

Nemlig surfebrettet, Tablet’en, iSlate’en eller hva den nå kommer til å hete.

iSlate konsept - av Adam Benton

Forventningene er enorme, og denne gangen er det fakta. Alt annet vil være en stor overraskelse. Kanskje er et tydelig tegn at konkurrentene mobiliserer og jobber med sine versjoner av ‘tablet-drømmen’ som NRKbeta kunne melde fra CES tidligere i januar. Og hvorfor er forventningne store? Jo nettopp fordi mange flere enn før er i kategorien for potensielle brukere av en slik maskin. I mediabransjen er utfordringene store med å finne nye inntektstrømmer og mange har store forhåpninger til hvilke dører Apple kan åpne. Kan Apple fjerne skillet mellom papir og nett? spør Ida Aalen hos Netthoder (NONA) . – En god oppsummering om hvordan denne dingsen vil kunne vise seg å bli.  I vår bransje knytter kanskje spenningen seg mest til om Apple vil legge til rette for nye inntjeningsmodeller, f.eks gjennom en variant av AppStore. Kanskje vil en del bli skuffet hvis bruksområdene blir for mange? (Les: noen ønsker seg kanskje en avansert Kindle med farger, uten surfemuligheter) Uansett bør man kunne anta at Apple med tanke på suksessen de har hatt med AppStore for iPhone vil gi utviklere av innhold samme eller bedre muligheter denne gangen.

Dette ble mange spekulasjoner. Det eneste sikre er at om en drøy uke så vet vi mye mer.

SISTE: Kilder hevder at iPhone OS 4.0 vil bli presentert. Hvis en mulig tablet kjører på en modifisert versjon av iPhone OS (og ikke OS X) er ikke dette utenkelig.

Utseende:
Da jeg fikk se de første bildene av Nexus One må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Når jeg nå har fått sett og brukt den i virkeligheten har inntrykket derimot endret seg. Telefonen fremstår meget solid bygget og ikke så rent lite eksklusiv. Fronten er dekket av en stor skjerm med en ramme av mørkegrått metall. På baksiden finner vi litt mørkere teflonbelagt plast delt på tvers av en stripe metall som henger sammen med rammen på forsiden. Hele telefonen er ca. like tykk som en vanlig kulepenn (litt tynnere enn en iPhone) og ligger godt i hånden. Av knapper og tilkoblinger finner vi på toppen en på-knapp ved siden av 3,5mm-utgangen til hodetelefoner og volum opp/ned på venstre langside. Under skjermen på fronten finner vi 4 berøringsfølsomme knapper og den sedvanlige styrekulen. Lader- og datatilkobling sørges for med en micro usb-utgang på bunnen av telefonen.

Det har vært noen rapporter på nettet om folk som har opplevd å få støvkorn inn på skjermen sin, men jeg har ikke merket noe til dette på mitt eksemplar ennå. Jeg holder uansett et øye med det og oppdaterer artikkelen her etter å ha hatt den litt lenger.

Spesifikasjoner:
Spesifikasjonene på Nexus One er de beste vi har sett på en Android-telefon hittil. Kommunikasjonsmessig finner vi selvsagt super-3G og wlan (med støtte for 802.11n-standarden) mens GPS, aksellerometer og kompass sørger for at den også kan hjelpe deg med å finne veien. For å styre lysstyrken på skjermen automatisk finnes det en lyssensor og på baksiden sitter det en ekstra mikrofon som brukes til å fjerne bakgrunnstøy under samtaler. For å få alt dette til å gå rundt har telefonen en prosessor som kjører på 1 GHz og alt vises frem på en nydelig 3,7-tommers AMOLED-skjerm med 480×800 pixlers oppløsning til rådighet. Spesifikasjonsmessig er det kun HTCs egen Windows Mobile-baserte Touch HD2 som kan konkurrere, selv om det for ordens skyld bør nevnes at Motorola Droid/Milestone har bittelitt høyere oppløsning med sine 480×854 pixler.

Kameraet finner vi på toppen av bakdekselet. Det tar bilder med 5 megapixler og har en liten led-blitz til å hjelpe seg i mørke omgivelser. Som mobilkameraer generelt er det ikke i nærheten av hva et skikkelig kompaktkamera kan få til, men kvaliteten er mange hakk over min tidligere telefon, T-Mobile G1. Ting som hvitbalanse takles helt greit av automatikken og den raske prosessoren gjør at det går kort tid fra man trykker på utløseren til bildet er tatt. Video tas opp med en oppløsning på 720×480 og gir slett ikke dårlig kvalitet, klart det beste jeg har sett på en Android-telefon hittil.

Programvare:
Programvaren på Nexus One er Android 2.1, den nyeste versjonen av Googles mobil-os. Endringene fra tidligere versjoner av Android er små, de tydeligste forandringene er muligheten for animerte bakgrunner, nytt galleri og at alle tekstfelt nå kan fylles inn med stemmen i tillegg til tastaturet. Denne stemmegjenkjenningsfunksjonen fungerer dessverre foreløpig kun på engelsk, men der fungerer den til gjengjeld veldig godt. Det er lov å håpe at dette blir tilgjengelig på norsk etterhvert også, men det er neppe på toppen av prioriteringslisten til Google akkurat nå.

Galleriet har fått seg et kraftig løft fra tidligere versjoner og ser veldig tiltalende ut. Musikk-applikasjonen er derimot den samme gamle. Den fungerer helt greit til det den skal, men den ser unektelig litt gammeldags ut. Andre synlige endringer fra tidligere versjoner av Android er mest kosmetiske, men alt i alt virker systemet mer modent nå enn i sine tidligere utgaver. Den kraftige prosessoren gjør også at alle operasjoner går unna i en fei, selv om man har flere programmer kjørende samtidig. Nettleseren har også fått en liten oppfrisking og er fortsatt en av de aller beste nettleserne tilgjengelig på noen mobiltelefon.

Tilgjengelighet
Nexus One er foreløpig egentlig kun tilgjengelig for kunder i USA, Storbritannia, Singapore og Hong Kong gjennom Googles egen nettbutikk. Hvis man vil bestille til Norge kan man, som jeg gjorde, benytte seg av en proxy-server i USA og få telefonen sendt til f.eks. en jetcarrier-adresse. Dette fungerte helt fint for meg, og fra bestillingen ble gjort til jeg hadde telefonen i hånden gikk det en uke (6 dager hvis ikke Posten hadde brukt like lang tid fra terminalen i Oslo til Grønland postkontor, 1 døgn, som FedEx brukte fra Indiana til New Jersey). Ulempen med dette er selvfølgelig at man mister beskyttelse av norsk forbrukerkjøpslov og det blir en del ekstraarbeid hvis det skulle oppstå feil som dekkes av garantien. Google har sagt at de vil åpne butikken sin for kunder i flere land om ikke så lenge, men de har ikke gitt noen dato for når nordmenn kan bestille direkte.

Konklusjon:
Undertegnede er, og har lenge vært, en stor fan av Android. Min forrige telefon var en T-Mobile G1 som jeg var veldig fornøyd med, så overraskelsen bør derfor ikke være veldig stor når konklusjonen i denne testen er positiv. Nexus One viderefører alle Androids gode egenskaper og takket være den raske prosessoren gjør den det raskere enn noen annen telefon på markedet i dag. Skjermen er skarp og klar med god respons og lyden er god under samtaler. Hvis jeg skal finne noe å trekke for så kan det nevnes at den automatiske justeringen av skjermens lysstyrke ikke alltid reagerer bra nok, noe man kan håpe blir fikset i en senere oppgradering.

Akkurat nå er dette den ultimate Android-telefonen og, for meg, den beste telefonen man kan få kjøpt i dag. Som webutvikler i Dagbladet.nos utviklingsavdeling er en av de største styrkene ved Android systemets relative åpenhet. Når jeg legger ut en applikasjon (som f.eks. DB.no weather widget) på Android Market er den umiddelbart tilgjengelig for nedlasting av brukere i hele verden. Hvis jeg vil legge inn en spesiallaget rom fra xda-developers er heller ikke det noen stor sak. Telefonen er i utgangspunktet låst for sistnevnte, men Google har gjort det forholdsvis enkelt å låse opp for de som ønsker det i motsetning til visse andre produsenter av tastaturløse smart-telefoner.

Dette er en Parrot AR Drone, et lekehelikopter (unnskyld, kvadrikopter) med fire rotorer som fjernstyres via WiFi med bevegelsessensoren i en iPhone eller iPod touch. Dronen sender videobilder tilbake til iPhonen, og kan endatil brukes i spill (solo eller multiplayer) med AR (Augmented Reality).

Unektelig en artig dings. Rapportene så langt tyder faktisk på at det er en av de aller artigste dingsene som presenteres på CES-messa i Las Vegas denne uka. Vi må helt klart ha en.

Men hva sier egentlig det om CES, og om disse messenes betydning i teknokulturen, at et lekehelikopter stikker av med overskriftene?

En hel del, er jeg redd. CES og likesinnede teknofester andre steder i verden har et stykke på vei utviklet seg til høyteknologiske leketøysmesser. Det er riktig nok  3d-kompatible TVer, som Samsung-apparatet på bildet under, som er årets største  bransjefenomen på CES. Men bak det kollektive industrielle 3d-hysteriet skjuler det seg mye tøys og mange uinteressante oppgraderinger av kjente teknologier.

Det er én av flere grunner til at det er en stund siden sist Dagbladet brukte titusener av kroner på å reise til Nevadaørkenen for å se siste nytt i Enda Litt Flatere Flatskjermer Enn I Fjor (TM), Tablet-PCer Som Er Uendelig Mye Kjedeligere Enn Apples Kommer til Å Være (TM),  Steve Ballmer-keynotes Man Fint Klarer Seg Uten (TM) og Komplett Unytttige Trådløse Duppeditter (TM).

Kanskje det rett og slett er slik at de store teknologimessene har utspilt sin rolle?

Som reisemål har de det defintivt. I klimaregnskapet, og journalistisk. Det kan muligens ha en viss faglig verdi å stå i kø for å tafse noen minutter på nye dingser under utålmodig oppsyn av kolleger bak i køen og produsentenes PR-folk, men weben og sosiale medier gjør det enkelt å få med seg de viktige nyhetene uten å brenne CO2 og penger på å reise over halve kloden – om det da er noen nyheter.

En effekt av nettet er nemlig at messene ikke lenger er stedet for de viktigste lanseringene. Ting lanseres når de er ferdige, eller før julesalget, eller når det av en eller annen grunn måtte passe. Google slapp sin Nexus One rett før CES, Apple skal ifølge ryktebørsen presentere sin iSlate noen uker etter.

Merkelig nok har vi ikke sette den samme utviklingen i spillbransjen. Dagbladets spilljournalist Snorre Bryne forteller at E3-messa er like viktig som noen gang, det er der alle de store produsentene presenterer nyhetene sine.

At det ikke lenger er slik i den generelle it/underholdningsteknologiindustrien kan nok delvis forklares med at det er en langt mindre homogen bransje.

I tillegg kommer det faktum at det mest spennende i teknologiverden for tida ikke er dingsene selv, men hva vi kan gjøre med dem. Nettet er den nye dingsen, om du vil.

Hva mener du? Har de store teknolgimessene utspilt sin rolle?

I og med at jeg ikke har noen intensjon om å være på permanent ferie så har jeg begynt å lete etter en ny jobb. Arbeidsmarkedet har nok tatt seg litt opp og det dukker opp noen interessante jobber som Grafisk Designer med spredte mellomrom. Av og til dukker det også opp interessante jobber som rekrutteringsbyråer og bemanningsselskaper legger ut. Og her dukker det opp noe som bemanningselskapene har holdt på med så lenge jeg kan huske.

Av en eller annen grunn så skal navnet på oppdragsgiveren som bemanningsselskapet jobber på vegne av på død og liv holdes hemmelig.
En typisk tekst fra en slik type annonse: For reklamebyrå med sentral beliggenhet i Oslo søker vi nå grafisk designer som kan web. Kunden er allsidig og har kompetanse innen strategi og rådgivning, logo, grafiske profiler, kampanjer, annonser, trykksaker, webløsninger samt info-og reklamefilmer.

Høres pent ut ikke sant? Men holder det? Det de ber meg gjøre er å søke på en jobb i et firma som jeg ikke aner noen ting om. Hvordan skal jeg kunne ha noen som helst forutsetning for å si om jeg ønsker å jobbe der når jeg ikke vet hvilket firma det er? Når jeg jobber for et firma så skal jeg kunne stå inne for de verdier og holdninger som dette selskapet har. Ønsker du å jobbe for et firma som er kjent for å ha barnearbeidere ved sitt produksjonsanlegg i utlandet? Kanksje satt på spissen, men det kan være mange ulike grunner til at man ønsker å vite hvilket firma det er snakk om. Personlig synes jeg dette er en særdeles uholdbar praksis å ikke opplyse om navnet til firmaet. Hva er egentlig poenget med å holde det hemmelig? Man vet jo at enkelte selskap har satt inn falske jobbannonser for å late som man er i vekst ovenfor konkurrentene sine. Jeg klarer ikke helt å se at noen parter tjener på dette hemmelighetskremmeriet.

Hvis man tar et steg tilbake og ser det hele litt i perspektiv. Hvor mange ganger tar du livsviktige beslutninger basert på at du ikke kjenner hovedkomponenten? Kjøper du bil eller hus usett? Jobb er tross alt en av de viktigste komponentene i det livet vi lever. Du tilbringer halve livet ditt der og pengene du tjener utgjør den største delen av det økonomiske grunnlaget du trenger for å overleve.

Jeg mener at dette er en praksis som fint kan avskaffes. Hvis ikke så forbeholder jeg meg retten til søke på jobben anonymt også. Finlandshette (eller mer politisk korrekt balaklava) på intervju kanskje?
Hva med å skrive i søknaden: Vår oppdragsgiver søker med dette på jobben som Grafisk Designer. Han er en spennende kandidat med stort potensiale. Kandidaten utviser stor faglig kunnskap og kan bli en stor ressurs for deres oppdragsgiver.

En litt over gjennomsnittet kreativ og energisk fyr, Joe Sabia, har i hvert fall funnet en måte å demonstrere Waves bruksmuligheter som går utenpå det meste. Han bruker scener fra en klassisk og en ikke fullt så klassisk  amerikansk film til å demonstrere; nærmere bestemt «Pulp Fiction» og «Good Will Hunting». Hvor får folk tida fra? (Hvis man da ikke er lønnet av Google, vel å merke…)

Og for å komme dere besserwissere i forkjøpet: Vi vet at dette med Sabia og Wave ikke er helt ferskt. Men før det har stått i Medialaben har det som kjent ikke skjedd.

Pulp Wave fiction:

…og Good wave hunting:

Inspirert av Jørgens blogginnlegg om jakten på kalendergaver tok jeg en liten julegavesveip på nettet, en langt mer behagelig form for julehandel enn å stresse rundt på Oslo City 22. desember. Her er et lite utvalg av mer eller mindre unyttige gjenstander man kan handle på det store Internettet.

Morgengretten? Denne alarmklokken fra Gizmine må skytes tre ganger for å bli slått av.

For en mer harmonisk start på dagen kan du bli vekket av animerte fisker, slik denne klokken fra Seiko gjør.

Noen har vært kreative og laget robot-dopapirholder. For 40 $ kan den bli din (Gizmine).

Et magnetfelt og en innebygd datachip holder kloden svevende. Såpass stilig at den får stå i stua (Yanko Design).

Søt hubmann fra Gizmine blir din for 30 $.

T-skjorte med innebygd digitalur. Det hjelper nok å være litt nerdete for å gå med denne.